12.10.2018

Solstads dagbok: Kjønn blir overfokusert

Maktkamper handler oftest om annet enn kjønn.

Som mentor til ledere over mange år, om lag halvparten kvinnelige ledere, kjenner jeg meg ikke igjen i det voldsomme trykket på kjønn i diskusjoner om makt og maktkamper i arbeidslivet. På mitt kontor er kjønn kun et lite tema, kanskje fem prosent av innholdet i de samtalene jeg har med ledere. Også kvinnelige ledere opplever og deltar i maktkamper, selvfølgelig, men sjelden, og heldigvis, knyttet til kjønn.

I media ser det anderledes ut, her handler svært mye om kvinnelige ledere om kjønn. Ett ferskt eksempel:

22. september har Dagens Næringsliv en dobbeltside om Alexandra Bech Gjørv, ny sjef i SINTEF. Journalist Line Kaspersen vinkler hele promoteringen mot «hva kjennetegner kvinner som blir toppledere?» De viktigste kjennetegn er:

  • Engasjert familiebakgrunn *ansvar i oppveksten
  • Mentorer og nettverk
  • Tidlig leder med mye ansvar
  • Tilrettelegging for også et privat liv
  • Ektefelle som heier på karrieren

Overordnet disse punktene nevner Gjørv tilbøyeligheten til å ta og få voksende utfordringer, snarere enn en karriereplan å gå etter. Disse momentene på lista vil de fleste med relevant erfaring kjenne. Men eh.... hva har de med kjønn å gjøre? På tross av at flere eksperter gir uttrykk i samme oppslag om at disse kjennetegn gjelder menn i like høy grad som kvinner, er innsalget til journalsiten knyttet til kjønn- Er det tidsånden som snakker, mer enn faktum?

På tross av at enkelte fenomen i jobb, karriere og arbeidsliv systematisk sammenfaller med kjønn, kan sammenhengen også være falsk, eller mer sammensatt og tildekke andre vel så viktige forhold. Den en-dimensjonale kjønnsfikseringen er ikke hensiktsmessig hvis målet er lik verdi og like muligheter.

Noen ganger er kjønn også et tema i samtaler på mitt kontor. Da opplever jeg noen repeterende tema og mønstre knyttet til kjønn hos mine kunder. Eksempler:

Kvinner opplever seg mer diskriminert i lederstillinger/arbeidsmarked pga kjønn, noen ganger med god grunn. Men verst for karrieren er ofte begrensninger som ligger i kvinnens egen overbevisning – fordi en offerrolle er lite egnet for lederrolle Menn derimot, skylder ikke på noen ytre fiender, men lider heller i det stille når de ofres i maktkamper.

#MeToo var direkte knyttet til kjønn/seksualisering, oftest med kvinne som offer og mann som overgriper. Men #Metoo er ikke like relevvant for alle. Aftenposten 5.10. viser til en undersøkelse utført av Respons Analyse at kun fem prosent har opplevd seksualisert trakassering på jobben i løpet av de siste seks månedene. Variasjonene mellom bransjer er store, blant henholdsvis servitører og sykepleiere er det 17 og 15 prosent som opplever dette månedlig. I den artikkelen ble det også hevdet at oppmerksomheten rundt #MeToo ikke fanget opp de som opplever seksuell trakassering oftest, men at det snarere var de ressurssterke som dominerte kampanjen.

Min erfaring som mentor for ledere, er klart og entydig at den store mengde maktmisbruk på arbeidsplassen hverken er seksualisert eller knyttet til kjønn. Andre variable og sammenhenger er mer forklarende for å forstå og håndtere kamp om posisjoner, makt, ambisjoner, trygghet osv.

Jeg opplever at kjønn er overfokusert og andre typer maktpolitikk er underfokusert. Fundamentet for norsk og nordisk god ledelse er troverdighet og rettferdighet. Det inkluderer mye mer og annet enn kjønn.